Rapport Sametinget 2012

Rapport fra Sametinget om kulturminner og kulturmiljø i Skardalen

 

Skárfvággi/Skardalen

Utvalgt kulturlandskap i jordbruket, Troms fylke

Skardalen med utsikt utover fjorden mot Lyngen. Foto: Randi Sjølie.

Rapport om samiske kulturminner og kulturmiljøer

Ved Stine Benedicte Sveen, Randi Sjølie og Camilla Brattland, 2012

Skarfvaggi/Skardalen

Utvalgt kulturlandskap i jordbruket, Troms fylke

 

Skardalen med utsikt utover fjorden mot Lyngen. Foto: Randi Sjolie.

Rapport om samiske kulturminner og kulturmiljoer

Ved Stine Benedicte Sveen, Randi Sjolie og Camilla Brattland, 2012

2

Innhold

1. Registreringsprosjektet ........................................................................................................... 3

2. Kulturminner og kulturmiljo . definisjoner ........................................................................... 4

3. Det sjosamiske kulturmiljoet i Skarfvaggi/Skardalen ........................................................... 5

3.1 Fisket og fjorden ............................................................................................................... 8

3.2 Fjara ................................................................................................................................ 9

3.3. Boligbebyggelsen .......................................................................................................... 12

3.4 Jordbrukslandet .............................................................................................................. 14

3.5 En vandring tilbake i tid ................................................................................................. 18

3.6 Tiden ingen minnes ........................................................................................................ 25

4. Det reindriftssamiske kulturmiljoet i Skarfvaggi/Skardalen ............................................... 27

4.1 Sommerboplassen pa Badjegieddi ................................................................................. 27

4.2 Nissona.gallu ................................................................................................................. 36

4.3 Kulturminner innerst i dalen .......................................................................................... 39

5. Kilder ................................................................................................................................... 42

3

1. Registreringsprosjektet

Bygda Skarfvaggi/Skardalen i Gaivuona suohkan/Kafjord kommune er Troms fylkes utvalgte kulturlandskap i jordbruket. Utvalgte kulturlandskap er et nasjonalt prosjekt initiert i 2007 av Landbruks- og Matdepartementet og Miljoverndepartementet. Statens landbruksforvaltning fungerer som sekretariat. Malet er a fa til aktiv skjotsel av jordbrukslandskap der tradisjonelle driftsmater fremdeles er i hevd. Det er valgt ut ett landskap i hvert fylke. Disse kjennetegnes av svart store natur- og kulturverdier og representerer variasjon i beliggenhet og tilpasnings-form samt kulturelt mangfold. Det er en viktig premiss i prosjektet at de lokale grunneierne skal vare aktivt medvirkende i skjotselsarbeidet.

Gaivuotna/Kafjorden og Ivgu/Lyngen i Nord-Troms har historisk sett vart befolket av samer, nordmenn og kvener. Den samiske befolkningen kan spores sa langt tilbake som det finnes skriftlige kilder. For den tid vitner kulturminnene om samisk bosetting og bruk. Den kvenske innvandringen antas a ha kommet rundt 17-/1800-tallet. Fast norsk bosetting ble i hovedsak etablert pa 1800-tallet.

Skardalen er ei fjordbygd med viktige elementer av sjosamisk kultur og er forankret i bade jordbruk, fiske og reindrift. Bygda ble brent under krigen, men enkelte gamle hus er bevart. Bevart er ogsa det tradisjonelle bosettingsmonsteret og driftsformene. I selve dalen som strek-ker seg innover hoyfjellet, finner vi reindriftssamenes sommerbeiter og gamle bosettings-omrader.

I perioden 2008-2009 gjorde Sametinget kulturminneregistreringer i forbindelse med kultur-landskapsprosjektet. Arbeidet omfattet kvalitetssikring og nyregistrering av kulturminner og bygninger registrert i databasene Askeladden (http://askeladden.ra.no) og SEFRAK, i tillegg til intervju. Det befarte omradet strekker seg fra fjorden og til hoyfjellet, fra bygda (Inner- og Ytterskardalen) og til innerst i dalen. I fjara er det registrert stoer, sjobuer og naust, og i byg-da for ovrig gammetufter, bolighus, sommerfjos og sjaer. Til fjells har vi registrert sommer-boplassen pa Badjegieddi, offersteinen Nissona.gallu og en gammetuft og et antatt melke-gjerde av stein i dalbunnen. Feltarbeidet har hatt en varighet pa om lag 2 uker. Randi Sjolie har vart ansvarlig for bygningsverndelen av prosjektet og Stine B. Sveen for de arkeologiske feltundersokelsene. Camilla Olofsson, Camilla Brattland og Per Kristian Bergmo har assistert i felt. Rapporten er en sammenfatning av disse undersokelsene.

4

2. Kulturminner og kulturmiljo . definisjoner

Hva mener vi med at Skardalen er et kulturlandskap, her forstatt som jordbrukslandskap?

E6 gar tvers gjennom bygda i Skardalen. Til hoyre i bildet, i fjaresonen, en restaurert sjobu fra 1850-tallet med torvtak. Den gamle riksvei 50 er i dag et synlig veifar som passerer forbi pa nersiden av husene. Foto: Randi Sjolie.

I kulturminnevernet har begrepet kulturmiljo langt pa vei erstattet kulturlandskap. Et kultur-miljo er et omrade hvor kulturminner og/eller bygninger inngar i en storre helhet eller sammenheng (jf. kulturminnelovens ˜ 2).

Kulturminnene eller bygningene i et kulturmiljo har ikke nodvendigvis samme alder eller vernestatus. Et kulturmiljo kan besta av kulturminner som pga. ressurstilgangen (fiske, beite og dyretrekk, markbeskaffenhet, skog) ligger konsentrert og topografisk avgrenset ved en fjord eller elv, rundt et vann eller i et skar. Det kan vare en helhet av kulturminner eller bygninger med samme kulturelle tilknytning, samme bruksperiode eller samme funksjon. Slik som ei sjosamisk bygd med bolighus, naust, sjobuer, stoer og hjeller, eller et reindriftssamisk boplassomrade med spor etter gammer, telt og reingjerder. Et kulturmiljo kan ogsa besta av omrader det knytter seg historiske hendelser, tro eller tradisjon til. Det er ikke alltid et menneskepavirket landskap.

5

Et kulturmiljo er ikke automatisk fredet, til forskjell fra enkeltkulturminner som har en viss alder. Nar vi definerer noe som et kulturmiljo, gir det forst og fremst foringer for forvaltnin-gen av omradene. Vi understreker at sammenhengen mellom kulturminnene ikke bor bli brutt ved etablering av nye bygninger, anlegg, stier, kjoretraseer osv. I dagens forvaltningspraksis blir det lagt vekt pa at kulturminner skal bevares i sin sammenheng. Dette er i trad med formalsparagrafen i kulturminneloven: gKulturminner og kulturmiljoer med deres egenart og variasjon skal vernes bade som del av var kulturarv og identitet, og som ledd i en helhetlig miljo- og ressursforvaltningh (kml. ˜1).

Sakalt automatisk fredede kulturminner har lovbeskyttelse mot alle tiltak som innebarer skade eller odeleggelse, flytting, forandring, tildekking eller hutilborlig skjemmingh (kml. ˜ 3). For samiske kulturminner gar fredningsgrensen ved 100 ar.

I loven er kulturminner gitt en vid definisjon. Kulturminnebegrepet omfatter halle spor etter menneskelig virksomhet i vart fysiske miljo, herunder lokaliteter det knytter seg historiske hendelser, tro eller tradisjon tilh (kml. ˜ 2). Hvis vi tenker oss Skardalen, har vi mer eller mindre apenbare kulturminner i form av spor etter bosetting, naringsvirksomhet og rituelt liv. Men ogsa sagnstedene, veifarene (som den sakalte riksvei 50 og gruveveien) og lopestrengene er a regne som kulturminner.

3. Det sjosamiske kulturmiljoet i Skarfvaggi/Skardalen

Hekkende skarv, fugle-fjell. Severin Worm-Petersen, 1900-1920. Kilde: Digitalt Museum (http://www.digitaltmuseum.no).

6

Det samiske stedsnavnet Skarfvaggi kommer trolig av skarfa. Skarfa skal vare et gammelt nordisk lanord til samisk. Det betegner sjofuglen skarv, noe som vitner om bygdas tilknytning til sjoen (pa gamle kart star bygda oppfort som nettopp Skarvdalen). Det er flere stedsnavn med skarv i Kafjorden. Skarven har vart brukt som matfugl og har vart myteomspunnet. Det har blant annet vart forestillinger om at dode sjofolk kunne vise seg i skarveskikkelse.

Samisk spraksenter i Kafjorden har informantopplysninger om at dalen opprinnelig skal ha hett Goddevaggi, dvs. hVillreindalenh (pers.med. Siri-Janne Koht). Informanten skal ha hort dette fra sin bestefar. I dag brukes navnet om dalen som gar opp fra Goddejavri, men steds-navnet kan etter hvert ha kommet til a dekke et mindre omrade enn tidligere. Det er ikke usannsynlig at det kan ha vart forskjellige navn pa ovre og nedre del av dalen. Det ser man ofte nar det gjelder stedsnavn i omrader med bade sjosamisk og reindriftssamisk bosetting. Badjegieddi (se under) utgjor et markant skille mellom forskjellige slags landskap og land-skapsbruk. Stedsnavnet Skarfvaggi vitner om dalens kystnare tilknytning. Goddevaggi kunne vart et beskrivende navn pa den ovre delen av dalen med de gode reinbeitene. Det skal imidlertid sies at informanten er den eneste kilden vi har til navnet. Inger Elen Bal, som til-horer siste generasjon som vokste opp i dalen, har ikke hort det.

I bygda ligger bebyggelsen ved elvemunningen og i rekker langs E6. Mellom Ytterskardalen og Innerskardalen (dvs. mellom gnr 28/20 og 28/9) gikk det tidligere et dobbelt skillegjerde, som markerte grensen mellom to forskjellige allmenninger og slattemarker. Mellom gjerdene gikk en fegate (aiddegaska) som sikret husdyrene fritt leide fra fjellbeitene og ned til fjara (se kart s. 17).

En solid sti folger elva oppover og innover og gar over i den gamle veien som ble etablert pa begynnelsen av 1900-tallet i forbindelse med gruvevirksomhet pa Badjegieddi. Veien slynger seg forbi gamle akerlapper og utslatter og passerer frodig bjorkeskog. Badjegieddi eller hOverengah er et plata pa overgangen til hoyfjellet, ca. 2 km fra bygda. Plataet markerer gren-sen mellom den skogkledte, bratte delen av dalen ned mot bygda og de slette gressmarkene i hoyfjellet. Pa Badjegieddi finner vi tufter etter reindriftssamenes gamle sommerboplass, som var bebodd fram til krigen. Det var et nart forhold (verddeforhold) mellom reindriftssamer og sjosamer i bygda - et venneforhold basert pa gjensidig avhengighet og bytte av varer og tjenester.

7

Nede ved fjorden skjarer E6 tvers gjennom eiendommene og skiller boligene fra fjara. Tid-ligere var fjorden bindeleddet til omverdenen. E6 ble bygd etter krigen. For dette var det ingen veiforbindelse fra Skardalen og innover fjorden. Pa midten av 1970-tallet ble veien asfaltert og utbedret. Masser ble deponert i fjara. Det samme skjedde under tunnelarbeidene i 2001. I 1984-85 ble smoltanlegget etablert. Tiltakene ga bedre kommunikasjon og arbeids-plasser, men kulturmiljoet ble varig endret og kulturminner gikk tapt (gammetufter og gamle batgammer).

Eiendomsstrukturen i Skardalen bestar av lange og smale eiendommer som strekker seg fra fjara og opp til hoyfjellet. Gardsanleggene bestar av sjobuer, naust, stoer og hjeller i fjare-sonen pa nedsiden av E6, og bolighus, fjos og sjaer pa rekke pa oversiden av veien. Den sa-kalte riksvei 50 gar tvers gjennom boligbebyggelsen, parallelt med E6. hRiksveienh var opp-rinnelig en hestevei fra Olmmaivaggi/Manndalen og ble oppgradert som et sysselsettingstiltak pa 1930-tallet. Veien gikk fram til Skardalselva, det fantes ingen bru. Det gis skjotselsmidler for a holde det gamle veifaret apent gjennom slatt.

Et nettverk av stier forer oppover i den bratte lia til sommerfjos og hoysjaer. Sommerfjosene ligger i rekke bak bolighusene og i et belte (hsommerfjosbelteth) mellom innmarka og ut-marka, pa en gammel strandterrasse 80-85 m.o.h. Akerlapper og slattemarker er atskilt av gamle steingjerder. I jordbrukslandet finner vi spor etter gamle lopestrenger som har gjort transport av hoy og brensel ned til garden lettere. Tidligere gikk lopestrengene helt ned til fjara. Gjennom kulturlandskapsprosjektet er stier og jordbruksland i dag blitt ryddet og gamle driftsbygninger istandsatt.

8

3.1 Fisket og fjorden

Fiskehjell i fjara, Brattland, Kafjorden. Foto: Camilla Brattland.

Det sjosamiske kulturmiljoet stopper ikke i fjara, men omfatter naturligvis ogsa fjorden med fiskegrunnene. Skardalingene bruker fjorden i et omrade som strekker seg fra den felles fiskegrunnen Baen og til Klubben, pa ulike mater og gjennom hele aret. Baen er del av en terskel som strekker seg tvers over fjorden fra Langnes og er det sentrale gyteomradet for torsk i Indre Kafjord. Fisket pa gytetorsk foregar fra februar til slutten av april.

Ungene i Skardalen ble tidlig sosialisert inn i fjordfisket og larte seg a kjenne fjordens topografi med bakker, grunner og dybder. Dette omfattet kunnskap om stedsnavn og om formasjoner brukt for a peile seg inn mot fiskegrunnene (med). Det ble fisket etter som hvor fisken sto. Av og til var fisken pa leira og av og til i bakken. I tillegg til garnfiske etter torsk, sild og laks, har man brukt line, satt smaseinot, stukket etter steinbit og fisket med snik etter auar. Smaseinota var en landnot. Fisket med landnot ble for det meste drevet av kvinnfolk og unger. De dro i land nota, som var rodd ut av et par mannfolk.

Siden mange av mannfolkene deltok i sesongfisket i Finnmarka og pa Lofoten og var borte store deler av aret, var fjordfisket et viktig arbeid for kvinnfolk og unger. Ungene hentet kok-fisk og deltok i slattonna om sommeren nar de ikke hadde skole. Kvinnfolk fisket i tillegg til a skjotte hjemmet og husdyrene og tok hand om okonomien. De lokale samiske stedsnavnene

9

vitner om kvinnenes sentrale posisjon i jordbruket. Pa fjordstrekningen mellom Birtavarre og Skardalen nevner Qvigstad (1935) bade Margihaskoarru eller gMargitskareth, der en kvinne ved navn Margit hadde slatteplass, Gaggan-Anniriidi eller gGaggan-Anne-liah og Gair-Elli-gieddi eller gGair-Ellislettah (Gair-Ellis jord). Gair-Elli skal ha bodd pa plassen. Stedsnavnet Gairelle brukes i dag som med til a sette garn av fiskere i indre del av Kafjord.

Nybygging av naust og antall bater i Skardalen vitner om at sjoen enna brukes til matauk, samt til rekreasjonsformal og videreforing av gamle tradisjoner av bygdefolk og deres slekt-ninger. Noen av de eldre fisker om vinteren, noen henter kokfisk, og mange er utflyttede skar-dalinger som bruker naustene og baten om sommeren nar de er pa ferie.

3.2 Fjara

Ammekyr i fjara. Foto: Randi Sjolie.

Fjara inngar i gardseiendommen og -okonomien. Den har tradisjonelt hatt stor verdi som ut-mark og har blitt brukt til beite og slatt og til hosting av tang og tare som tilleggsfor. Sarlig taren har hoyt naringsinnhold (salttilskudd). Tang og tare ble kokt i lag med hoy og fiskeslog til sakalt loype eller loypning. Det har ogsa blitt brukt som gjodsel og til a lage surfisk (la.as-guolli). Fisken surnes ved at den blir lagt i tang i fjara.

10

Restaurert sjobu fra 1850-tallet. Nr. 14 pa kartet. Foto: Randi Sjolie.

Alle husstandene i bygda har tilgang til fiskeressursene i fjorden og til bat og naust med stoer og hjeller. I fjara i Skardalen star det i alt 19 naust og sjobuer, med tilhorende stoer og batopptrekk. Disse har blitt registrert i forbindelse med prosjektet (se kart neste side). Flere av naustene har blitt brukt av andre enn grunneieren, enten i lag med grunneier eller alene.

De fleste naustene er 6-6.5 m lange og 4-4.5 m brede og bygd i samme tradisjonelle stil, med torrmur nederst og overbygg av tre. Overbygget kan enten vare et loft eller en etasje avdelt fra underbygget (med baten) med et gulv, og med inngang pa oversiden. Torrmur er brukt for a skape et fuktig og kaldt miljo til trebatene.

Naust og fiskehjell fra 1950-tallet. Foto: Camilla Brattland.

11

Oversikt over registrerte naust 2009. Kart: Camilla Brattland.

I fjara ligger ei laftet sjobu fra 1850-tallet (se bilde forrige side). Den er den eneste av byg-ningene i fjara som er automatisk fredet og fra for krigen, resten ble brent. Bua ble restaurert med midler fra Sametinget rundt ar 2000. For krigen var det mange slike laftede sjobuer i Skardalen. Sjobuer ligger skrastilt eller pa tvers av fjara. De har vart brukt til oppbevaring av utstyr.

I sjosamiske omrader har batene tradisjonelt blitt oppbevart i batgammer. Etter krigen ble bat-gammene stort sett erstattet av naust, men det ble bygd en pa Jogagieddi i Innerskardalen. Den ble fjernet pa 1980-tallet, i forbindelse med at smoltanlegget ble etablert. Ole Skogmo eide en gammel batgamme som forst gikk tapt i forbindelse med utbedringen og omleggingen av E6. Batgammen sto i Bukta ved den gamle laftede sjobua og hadde mur og torvtak. Det sies at batgammen var fra hThugesens tidh. Den sakalte hThugesenh eller Thygesen skal ha vart dansk og ha levd pa 17-/1800-tallet. Han har gitt navn til Bukta i Skardalen: Thugesamohkki (pers.med. Eliva Henriksen).

12

Murt naust med indre kledning av batbord. I naustet en sakalt Tollefsenbat (aluminiumsbat). Baten foran er en tradisjonell spisse. Foto: Randi Sjolie.

I noen av naustene ligger opptil flere spisser, dvs. apne robater. Noen er fremdeles i bruk av bygdas folk. For det meste er det i dag sma plastbater som brukes til fritid, og plast- eller aluminiumsbater til fiske. Pa befaringstidspunktet la disse pa svai eller trukket opp pa land utenfor naustene.

3.3. Boligbebyggelsen

Automatisk fredet bolighus. Foto: Randi Sjolie.

13

Skardalen ble brent under krigen. Boligmiljoet har et tydelig og helhetlig preg av hgjen-reisningsfunkish. (se forsidebilde og s. 4). Det fins enkelte bevarte forkrigshus. I SEFRAK-databasen er det registrert 9 hus (se kart under), derav 3 bolighus, 1 sjobu, 2 buer, 2 hoysjaer og 1 vedsja. Vedsjaen og det ene bolighuset er revet. De laftede buene, et av bolighusene samt en hoysja er eldre enn 100 ar og dermed automatisk fredet.

Oversikt over bebyggelsen i Skardalen, deriblant SEFRAK-registrerte hus (trekanter). Kilde: Nordatlas (http://www.nordatlas.no).

Bolighuset er et blamalt stuehus med ark (se bilde forrige side). Iflg. SEFRAK skal huset vare bygd i tidsrommet 1675-1699, men opplysningene oppgis som usikre pga. den hoye alderen. I 1906 ble huset flyttet til Skardalen fra Nordreisa. Det ble brukt av tyskerne under krigen og er derfor bevart. I dag bor Gerd og Sigvart Pedersen i huset. Opp for huset star et par sma laftede rodmalte buer eid av Gerds soster Ruth Larsen (se bilde neste side). De er begge fra 1800-tallet. Den ene (Rev..astohpu) ble hentet fra Revdalen i Storfjorden i 1936, mens den andre (Hans-Ellebuvri) ble kjopt pa auksjon i Manndalen og flyttet til Skardalen ca. ar 1900.

14

Automatisk fredede buer. Foto: Randi Sjolie

Gerd Pedersen i sommerfjosen opp for huset. Tommeret er hentet fra kjokkendelen av den gamle bua Rev..astohpu pa eiendommen. Foto: Randi Sjolie.

3.4 Jordbrukslandet

Jordbrukslandet i Skardalen kjennetegnes av flere sma jordstykker, som alle er navngitt pa samisk (se www.skardalen.no/stedsnavn). Jordene ligger i mosaikk mellom gamle veier, steinroyser, steingjerder, akerholmer og kantskog. Det bratte terrenget gjor moderne maskinelt jordbruk vanskelig. Tradisjonelle driftsformer har derfor blitt holdt i hevd helt fram til vare dager. Forekomsten av urterike slattenger, beitemark, beitehager og beitebakker langt opp i fjellsiden vitner om dette.

15

Sommerfjos og hoysjaer pa gammel strandterrasse i liskraningen i Ytterskardalen, ved La..usadji (sjaplassenh). Foto: Stine B. Sveen.

I dag er mye av jordbruket nedlagt og det er fa unge igjen i bygda. Ungskog er i ferd med a ta over omradene ovenfor bebyggelsen. De narmeste jordene holdes imidlertid i hevd og slas av sine eiere. Folk slar med lja og hesjer gresset. Det dyrkes potet og bar og hagene holdes fine. Gjerdene holdes i orden for a stenge ute sauen. I dag er det noe villsaudrift i Skardalen, men primart er det sau fra nabobygda Manndalen som slippes pa beite. Tidligere bidro beitedyrene til et apent landskapsbilde, de holdt skogen apen og lys. I Skardalen gikk det bade storfe, sau, geit og hest pa utmarksbeite. Nedgangen i antall beitedyr har fort til tettere skog, med mer undervegetasjon.

I forbindelse med prosjektet er det registrert 11 sommerfjos og hoysjaer. De fleste husene lig-ger vest for elva. Hoysjaene er spesielle, bade i antall og konstruksjon. De er gjerne satt opp med konstruksjoner i raved og med apen kledning, og er bardunert med staltrad festet i eller over taket. Sjaene ligger med moneretningen pa tvers av landskapet. Sommerfjosene ligger med moneretningen pa langs, slik som bolighusene, og med inngangen pa oversiden. Pa grunn av det bratte terrenget er husmuren pa nedsiden av husene ganske hoy. Muren er utformet slik at gjodsla kan tas ut fra et kjellerrom under fjosgulvet (se bilde s.24). Det fins ogsa gjodsel-

16

utkast i veggen. Veggene er tette, men i lett konstruksjon. Sommerfjosene er sma hus, rundt 12 . 17 kvm og med plass til 2-4 baser. Rafthoyden er rundt 1.70 m og monehoyden rundt 2.70 m. Sommerfjosene er ute av bruk, men forholdsvis bra vedlikeholdt.

Hoysja i stavkonstruksjon, delvis med raved i bjork i konstruksjonen. Ytre kledning av lavepanel og til dels kassebord. Foto: Randi Sjolie.

Den tradisjonelle byggeskikken er preget av noysomhet og gjenbruk, slik som ellers i sjo-samiske omrader og i fjordstrokene i Nord-Troms. Man har brukt det man hadde av lokalt bygningsmateriale, bjork og older, og supplert kledning og tak med batbord og deler av fiske-kasser og oljefat om nodvendig. Ogsa konstruksjonsmessige detaljer vitner om stor oppfinn-somhet og kreativitet. Med til historien horer at hus har blitt flyttet rundt fra det ene stedet til det andre og materiale oppstykket, delt og solgt.

Torvtekt hoysja bygd pa den tradi-sjonelle lokale maten, med halv-kloyvinger av older. Hoysjaen skal vare fra Mikkel-Heaikas tid og er automatisk fredet. Foto: Randi Sjolie.

17

Aiddegaska (fegjerde) mellom almenningene i Inner- og Ytterskardalen. Etter Eliva Henriksen, Gerd Pedersen og Ruth Larsen. Kart ved Lise Brekmoe, Sametinget.

18

3.5 En vandring tilbake i tid

Ingrid Johansen og Gerd Pedersen pa tur opp til slattelandet i Ytterskardalen. Spreke damer pa kjente stier. Foto: Stine B. Sveen.

I slutten av juni 2009 var Sametinget pa tur til Ytterskardalen med de tre sostrene Eliva (Henriksen, f. 1936), Ingrid (Johansen, f. 1946) og Gerd (Pedersen, f. 1948). De er oppvokst i bygda og med samisk som morsmal. Eliva har bodd der hele livet og har som foreldrene drevet med jordbruk og fiske. Sostrene har mye kunnskap om den lokale kulturhistorien og har engasjert seg i bygde- og kulturlaget og skjotselsarbeidet i bygda. Sametinget ble invitert med for a se pa tufter og spor fra tidligere tider ved deres gamle slatteland.

Vi fulgte en gjengrodd sti pa oversiden av husene i Ytterskardalen, forbi det sakalte Arveli (Urli pa kartet). Ved bolighusene nede pa garden til Sigurd Larsen er det funnet solvmynter fra 16- og 1800-tallet (Askeladden-ID 47484, se kart neste side). I den brakke akeren i den bratte lia opp for Larsen ligger en stor stein. Her skal det ha statt en gamme i en delle i liskraningen (ID 131069). Gammen skal ha tilhort Orrit-Heaika, som etter sigende kom fra Ysteby og var den forste som bosatte seg i Ytterskardalen. Ut fra muntlige og skriftlige kilder skal boplassen stamme fra midten av 1700-tallet. Pa denne tiden skal det ha vart skog nede ved sjoen (pers. med. Eliva Henriksen).

Steinen er en rest etter en svar steinblokk som raste ned fra fjellet og delte seg i flere stykker. Ved Arveli gikk den tvers gjennom gammen, som det ikke lenger fins spor etter. Kona til Orrit-Heaika fikk brekt foten. Hendelsen forte til at boplassen ble flyttet ned til sjoen. Ogsa her ble beboerne rammet (pers.med. Eliva Henriksen).

Boplassen la pa nersiden av E6, mellom den gamle sjobua og bekken pa yttersiden, der hvor det i dag er potetaker. Boligen var en fellesgamme. Pa 1780-tallet gikk det et skred som tok livet av husfolket Heaika-Mikkel (sonnen til Orrit-Heaika) og kona. Dette skjedde i februar,

19

og de to sonnene var pa fiske. Skredet gikk gjennom boligdelen. Tjenestefolket bodde i fjos-delen og overlevde skredet. Heaika-Mikkel og kona ble forst gravlagt pa varen. Det heter seg at hendelsen skyldtes gandskap, fordi Heaika-Mikkel var blitt uenig med svigersonnen. I kirkebokene star det derfor at de to ble hodelagth/billistuvve) av skred (pers.med. Eliva Henriksen).

Oversikt over registrerte kulturminner i Ytterskardalen. Kilde: Askeladden (http://askeladden.ra.no).

Fra Arveli gikk vi videre til Mikkel-Heaikaplassen, som ligger i det gamle slattelandet til Gerd, Ingrid og Elivas familie. Mikkel-Heaika eller Henrik Mikkelsen (f. 1808, d. 1906) var sonn av Heaika-Mikkel. Pa Mikkel-Heaikaplassen finner vi steingjerder og tufta etter en gam-mel fjos. Mikkel-Heaika bodde pa plassen. Det skal ligge en gammetuft i sommerfjosbakken (ID 131068), men den var noe vanskelig a bedomme pga. hoy vegetasjon. Plassen ble etter Mikkel-Heaikas tid delt i smateiger (pers.med. Eliva Henriksen).

Fjostufta ligger nederst i sommerfjosbakken, i bratt terreng og pa tvers av skraningen (ID 131074, se bilde neste side). Gardsveien passerte tufta pa oversiden. Fjosen er i dag overgrodd med seljekratt, gress og brennesle. Den er ca. 4 x 5 m og har inntil 1 m hoye steinmurer, bygd opp av flere skift med flate stein. Pa oversiden er muren om lag 0.60 m tykk og pa nedsiden 1.50 m. Inngangen er ca. 1 m bred. Fjosen var opprinnelig kledt med torv.

20

Gerd og Ingrid ved den gamle fjosen til Mikkel-Heaika. Foto: Stine B. Sveen.

Mikkel-Heaika kan ha brukt fjosen som helarsfjos. Besteforeldrene og foreldrene til Gerd, Eliva og Ingrid brukte den som fjos til kyrne om varen. Om sommeren, nar det ble beiter oppe i dalen, trakk dyrene selv oppover. Eliva og hennes mann Bernhard brukte fjosen til sauene fram til 1960. Den sto apen og ble brukt som skjul. Fjosen ble ikke istandsatt og falt etter hvert sammen.

Steingjerdet pa Mikkel-Heaikaplassen. Foto. Stine B. Sveen.

21

Rett vest for fjostufta, nederst i sommerfjosbakken, gar en gammel steinmur (se bilde forrige side). Her lekte Eliva, Ingrid og Gerd som barn. Muren gar inntil et 200 m langt steingjerde som strekker seg fra Duvnnirohtu til Staffonjarga, pa tvers av liskraningen (ID 47813). Dette skal vare bygd for midten av 1800-tallet og ha vart utmarksgjerdet til Mikkel-Heaika. Gjer-det skal ha markert yttergrensen av hans eiendom (pers.med. Eliva Henriksen). Det er murt opp av hellestein, som det er god tilgang til i smaberg og steinurer like inntil gjerdet. Gjerdet er istandsatt ved hjelp av STILK-midler.

Gammetuften pa Duvnnirohtu, sett mot Iisavarri/Isfjellet. Foto:Stine B. Sveen.

Fra Mikkel-Heaikaplassen gikk vi opp til bakkekanten, der det heter Duvnnirohtu eller hModdingkrattskogenh (se bilde). Duvnnirohtu ligger pa en gammel strandterrasse ca. 90 m.o.h. Strandterrassen er en tydelig hylle eller avsats i liskraningen der sommerfjosene er lokalisert. Over en strekning pa om lag 50-60 m er det her funnet gammelt matavfall (dyre-, fiske- og fuglebein). Det var Ole Skogmo, far til sostrene, som kom over moddingen under rydding av skog og grofting av vei. Skogsveien gar tvers gjennom lokaliteten. Peder Nilsen skal dessuten ha funnet fersk mokk i myra. Omtrent midt i funnomradet ligger en overgrodd gammetuft (ID 131073). Den er orientert pa tvers av strandterrassen og maler ca. 4 x 6 m. Den har tydelige voller i den nedre enden, der det vokser hoyt gress. I den ovre enden ligger en stor, flat stein. Tufta skal stamme fra en boliggamme. Den skal ikke vare sa gammel. Dette

22

var vinterboplassen til folk som bodde pa A..aras nede ved sjoen om sommeren (pers.med. Eliva Henriksen).

Nar man folger strandterrassen innover mot Skardalselva, kommer man forbi det sakalte Geassenavetgieddi (gSommerfjosengah) og .ogulokta (gHylle hvor man har samlet dyrh). Her heter det seg at det skal ha vart htsjudeboplasserh eller boplasser fra tsjudenes tid (pers.med. Eliva Henriksen). Pa Geassenavetgieddi skal det i forbindelse med gravearbeid under en fjos ha blitt funnet et sverd, som na er gatt tapt. Pa .ogulokta fant Elivas mann, avdode Bernhard Henriksen, under ploying pa 1970-tallet bl.a. en lusekam av messing, gamle gryter og ljaer som var spjelket.

Da tsjudene herjet fjordstrokene i Lyngen, skal folk i Skardalen altsa ha flyttet boligene sine hoyere opp i terrenget og bort fra sjoen for a komme seg i sikkerhet. Under krigen vet vi at folk i Skardalen bygde gammer i deller og pa hyller i fjellsiden for a holde seg skjult (de sa-kalte evakueringsgammene). Kan det samme ha skjedd for? Det gar lignende sagn og for-tellinger i hele Lyngen. Helge Guttormsen (2005) nevner i sin regionhistorie en annen plass i Indre Kafjord hvor folk skal ha sokt tilflukt for tsjudene. Plassen ligger innerst i fjorden, ved Birtavarre, ovenfor Vieksegieddi. Her er det en avsats i fjellsiden med fine gressletter og huler og hellere i berget. Pa Brattland rett over fjorden for Skardalen skal det for ovrig vare gjort losfunn fra steinalder ca. 90 m.o.h., dvs. i samme hoyde som de sakalte tsjudeboplassene (Guttormsen).

Emil Larssen gjengir i sin bygdebok (1988) en artikkel fra Tromso Tidende fra 1845 som omhandler hRussernes Plyndringerh i Lyngen. Her gis det en konkret beskrivelse av boliger som skal ha vart brukt: h I Begyndelsen af disse Plyndrerier opkastede Finnerne dybe Grave, hvori de gjemte deres Eiendomme og bedekkede Nedgangen. Tilsidst byggede de Gammer under Jorden og bedekkede Nedgangen med en stor Helle. I disse gjemtes ikke alene Finner-nes Eiendomme, men ogsaa de Folk, som ikke havde Krafter at tage Flugten enten til Skovs eller Fjelde (c) Af saadanne underjordiske Gammer vises endnu tydelige Spor, saavel i Qvitteberg og paa andre Stederh (s. 37).

Ut fra de historiske kildeopplysningene a domme (Larssen 1988, Guttormsen 2005) kan vi tidfeste htsjudenes tidh til 12-1400-tallet, dvs. seinmiddelalderen. Det var i dette tidsrommet politisk konflikt rundt nasjonalgrenser og skattlegging medforte herjinger i Lyngen. Er det middelalderboplasser vi har med a gjore pa strandterrassen i Skardalen?

23

Sverdet som skal ha blitt funnet, tyder pa en viss alder. De andre funnene kan vare fra seinere tid. Vi vet jo at det var et gardsbruk ved Duvnnirohtu pa 1800-tallet, pa Mikkel-Heaikas tid. Og for den tid skal bestefaren hans, Orrit-Heaika, ha bodd i Skardalen, da er vi tilbake til 1700-tallet. Det forste gardsbruket vi har belagt i Skardalen i de skriftlige kildene, er fra 1723. I fogderegnskapet hDesignation over Finnerodningerh er det i hScharfdalenh oppfort 1 finne-rydning og 1 bruker (Guttormsen 2005), den sakalte Joen Joensen. Boplassen hans var Jonte-lokta, som er en delle i liskraningen i Innerskardalen (pers.med. Eliva Henriksen). Jensens bruk ble skyldsatt til 12 merker fisk. Garden kunne ellers fo ei ku og hadde brennved til eget forbruk (Guttormsen 2005).

Fra sommerfjosbakken pa La..dusadji i Ytterskardalen. Fremst i bildet en sommerfjos sammenbygd med hoysja. Bakerst i bildet en hoysja. Foto: Stine B. Sveen.

Jensen er omtalt som qvan. I 1726 hevder han at han selv har ryddet plassen og dyrket opp jorda. Finnerydningene var eksisterende sjosamiske boplasser og gardsbruk som i 1723 ble skyldsatt. Men kanskje Jensen hadde rett i at det var han som hadde dyrket opp jorda? I fogderegnskap fra 1740-tallet og utover far vi hore om tidligere finnejorder, bl.a. Skardalen, som var blitt bosatt av hNordmand eller Svendske qvanerh og som var hbleven forbedreth. Dette innebar korndyrking. Pa midten av 1800-tallet skal Skardalen ha vart blant de bedre korngardene i Kafjorden (Guttormsen 2005).

Sametinget avsluttet turen med Ingrid, Gerd og Eliva med kaffebal pa sommerfjosbakken ovenfor Mikkel-Heaikaplassen. Her star det en gruppe pa tre hus, pa samme gamle strand-terrasse som Duvnnirohtu (se bilde s. 15). Huset i midten star med moneretning pa tvers, de to andre har moneretning som folger strandterrassen. Det ene huset er en sammenbygd sommer-

24

fjos og hoysja, eid av Oskar Strandli (se bilde forrige side). Fjosdelen inneholder fire baser. De to rommene er bygd i forskjellige hoyder og konstruksjoner.

Eliva Henriksen ved gjodsel-utkastet til den gamle, torv-tekte sommerfjosen. Foto: Stine B. Sveen.

De to andre husene tilhorer familien til Eliva, Gerd og Ingrid (sosteren Ruth B. Larsen). Sjaen i midten sto opprinnelig pa Ahkkar, hvor familien har hatt skogsslatte. Den ble flyttet til sommerfjosbakken i 1956. Huset maler ca. 3 x 5 m. Gulvet innvendig folger den naturlige skraningen. Taket er tekt med oljefat, never og torv. Den torvekte fjosen ved siden av er bygd pa 1950-tallet og maler ca. 3 x 3.5 m. Fjosen ble brukt av Eliva fram til 1984, da hun sluttet med dyr. Den har 4 baser, to storre og to mindre, og rommet to kuer og to kalv.

Eliva tar ljaen fatt. Foto: Stine B. Sveen.

25

Sostrene fortalte om arbeidet med slattonna da de var barn. Det var hardt arbeid i bratte slatte-marker, men de var vant. Fra toppen av sommerfjosbakken kunne de folge med pa det som skjedde i bygda, og se unger som badet i Bukta.

3.6 Tiden ingen minnes

Oversikt over registrerte kulturminner i Innerskardalen. Kilde: Askeladden (http://askeladden.ra.no).

For vi startet feltarbeidet i Skardalen, var det nede i bygda bare registrert 4 lokaliteter i Aske-ladden. Dette var steingjerdet og myntfunnet i Ytterskardalen, samt to gammeboplasser i Innerskardalen (ID 17443 og ID 37797, se kart). I tillegg skal det vare gjort et losfunn fra steinalder pa 60 meters hoyde i Skardalen (Guttormsen 2005), dvs. i omtrent samme hoyde som Mikkel-Heaikaplassen.

Det er dessverre lite igjen av gammebosettingen, kun en av tuftene er noenlunde bevart. Ved Haldi.orru vest for elva ble det i forbindelse med OK-registreringene pa 1970-tallet registrert en gammeboplass med 3 runde tufter pa en avsats 20 m.o.h. Alle tuftene er siden blitt slettet. I denne hoyden kan man normalt finne steinalderbosetting. Tuftene skal ha hatt en diameter pa 7-10 m, ha vart 0.30-0.50 m dype og med tydelige voller. Dette peker i retning av steinalder-tufter. Allerede pa registreringstidspunktet var kulturminnene imidlertid forstyrret pga. bygge-

26

aktivitet, sa registreringene ma sies a vare usikre. Dertil kommer at det under bygging av fjos pa 1960-tallet ble pavist treplanker, dyrebein, jernstykker, trekull, hellestein, osv. i den ene tufta, i en dybde fra 0.20 til 0.50 m. Slike funn skulle tilsi en langt yngre datering. Det er tyde-ligvis ikke bare a ga etter hoyde over havet nar man skal datere bosetting i Skardalen.

Camilla Olofsson og Tor Mikalsen pa Jogagieddi i Innerskardalen. Foto: Stine B. Sveen.

Jogagieddi eller gElveslettah ligger pa nersiden av E6 ved tunnelinnslaget (se bilde). Sletta har en brink ned mot en liten bukt (Jogaluokta) hvor bater ligger fortoyd. Jogagieddi ble brukt som slattemark fram til 1998. For enden av sletta mot smoltanlegget ligger en gammel hoysja til minne om denne bruken. Folk kjenner ikke til at det skal ha bodd noen pa Jogagieddi for etter krigen. Men i forbindelse med OK-registreringene ble det registrert et felt med 3 gamme-tufter og 1 syllmur pa sletta. Den tydeligste tufta la lengst sor i tuftefeltet, kant i kant med vei-skulderen. Alle tuftene ble registrert som automatisk fredet, mens syllmuren senere ble vur-dert a vare av nyere dato og stamme fra en anleggsbrakke.

I 2001 ble det deponert stein- og jordmasser over tuftefeltet i forbindelse med tunnelarbeidet. Massene ble moysommelig fjernet under overvakning av Sametinget, men kun den tydeligste av tuftene viste seg a vare noenlunde bevart. I 2010 ble tufta ytterligere skadet av kjoring i forbindelse med kabelstrekking langs E6. Alt i alt ma tuftefeltet sies a vare mer eller mindre rasert.

27

Smoltanlegget, E6 og tunnelinnslaget har pa forskjellig vis endret det opprinnelige landskapet i Innerskardalen. Veien dominerer visuelt og i form av stoy og legger beslag pa mye av det smale stykket land mellom fjorden og fjellfoten og den bratte liskraningen. Veien kutter dess-uten overenden av gammetuftfeltet. Nar smoltanlegget ble etablert pa 1980-tallet, medforte dette at den siste batgammen i bygda ble fjernet.

4. Det reindriftssamiske kulturmiljoet i Skarfvaggi/Skardalen

Camilla Olofsson pa sommerboplassen pa Badjegieddi. Fremst i bildet den velbevartegJuvnna.agoahtih. Midt i bildet tufta etter skeidarhuset og gruvevirksomheten. I liskraningen bak i bildet skimtes offersteinen Nissona.gallu. Foto: Stine B. Sveen.

4.1 Sommerboplassen pa Badjegieddi

Nar man folger stien og den gamle gruveveien fra bygda og kommer opp til Badjegieddi, ap-ner reindriftslandskapet seg innover hoyfjellet. Nedover de bratte fjellskraningene pa hver side av dalen forer skred med seg losmasser som gir naring til ypperlige gressbeiter. Fra Badjegieddi fortsetter en god sti som folger gresslettene pa ostsiden av elva, med sin frodige bjorkeskog i lifoten. Under befaringen i juni gikk det hundrevis av rein pa beite i dalen. I den

28

bratte, gresskledte fjellsiden pa vestsiden av dalen vistes reinveier og saueveier i flere terras-ser, der reinen gikk rekkevis helt til topps.

Kart over sommerboplassen pa Badjegieddi. T.v. selve boplassen og skeidarhuset. I midten gElle Marjagoahtih eller Elle Marjagammen med fjosgamme. Til hoyre en heller med oppmurt front. Kilde: Askeladden (http://askeladden.ra.no).

Pa Badjegieddi ligger den gamle sommerboplassen til Skarfvakkisiidaen. Den var i bruk fram til slutten av 1930-tallet, i dette tidsrommet sto det tre gammer der. Under OK-registreringene pa 1970-tallet ble det registrert 4 runde gammer pa boplassen, i tillegg til tufta etter et sakalt skeidarhus relatert til gruvevirksomheten pa begynnelsen av 1900-tallet (se bilde forrige side). Der ble malmen handsortert. Skjerp i fjellsidene og sma slagghauger ved skeidarhuset er ytterligere vitnesbyrd om gruvevirksomheten midt i boplassomradet. Det er uvisst hvilken innvirkning gruvedriften fikk pa reindrifta i dalen. Boplassen skal ha blitt fraflyttet da verket kom i drift. Gruvedriften ble imidlertid kortvarig (ca. 1897-1918), og sommerbosettingen ble gjenopptatt.

Under befaringen i 2009 registrerte vi 6 boliggammetufter pa selve Badjegieddi, dessuten 1 fjosgamme, et par moddinger/tufter, gieddien eller enga etter et reingjerde, en lekeplass og

29

tufta etter skeidarhuset (ID 131898). Ost for bekken, nederst i ura, registrerte vi en enslig boliggamme (ID 131076) med fjosgamme (ID 131072).

Rett ved stien ligger en tydelig gammetuft som kalles for hJuvnna.agoahtih (se bilder under). Den tilhorer den siste bruksperioden. Gammen er rund, ca. 7.50 m i diameter og med tydelig stein- og torvvoll. Vollen er ca. 0.50 m hoy og ca. 1.70 m tykk. Enkelte steiner i vollen er festet med vaier som trolig stammer fra gruveverket. Inngangen ligger i ost, vendt mot de andre gammene, og er om lag 1 m bred. Utenfor inngangen ligger en dorhelle (en stor, flat stein). Rett sor for inngangen fant vi et utendors ildsted med apning mot sor. Det bestar av fem store steiner, to av dem star pa hoykant. Rett ut for ildstedet ligger en stor, flat helle som kan ha hvilt pa de andre steinene og fungert som bakstehelle. Vi stakk med jordbor og paviste et 6 cm dypt trekullsjikt 1-2 cm under markoverflaten. Rundt gammen har marka blitt ryddet for stein.

Camilla Olofsson foran Juvnna.agoahti. I midten av bildet rett bak ligger steinen med fjosgamme-tufta. Foto: Stine B. Sveen.

70 m vest for boliggammen har det vart en fjosgamme. Den vises som en halvbueformet torv- og steinvoll inntil en stor, jordfast stein (se bilde neste side). Tufta har en diameter pa 4.50 m og en ca. 1 m bred apning i vollen (inngang) helt inntil steinen.

30

Camilla Olofs-son og Eline Sveen Oskal i fjosgammetufta. Foto: Stine B. Sveen.

Juvnna.agoahti.Tufta har enna oppreiste bealjit (horerh, barende staur). Emma Skogmos datter, Gerd Pedersen i Skardalen, sorger for a holde dem oppreist. Foto: Stine B. Sveen.

31

Badjegieddi. Tydelig vegetasjonsskifte etter reingjerde. Foto: Stine B. Sveen.

Juvnna.agoahti ligger i midten av en gresslette. Sletta utgjor et tydelig vegetasjonsskifte i den naturlige lyngmarka pa Badjegieddi. Ut fra topografien og vegetasjonen a domme har plassen vart brukt til reingjerde over et lengre tidsrom. Vi kan ogsa tenke oss en intensiv bruk i form av f.eks. daglig melking. Gjerdet ser ut til a ha hatt en diameter pa 60-70 meter. Bruks-perioden ma ha vart forut i tid for etableringen av gammeboplassen. Etter at boplassen gikk ut av bruk, ble Badjegieddi brukt til utmarksslatt av folk i bygda.

I bygda hadde folk ulike verddefamilier blant reindriftssamene i dalen (jf. s. 6). Familien til Gerd, Eliva og Ingrid (s. 18ff) var Barfamiliens verddet (Karen Nilsdatter Bar) og passet geitene deres over vinteren. Om varen ble geitene fort opp til boplassen. Det horte fjos-gammer til alle boligene. Farmoren, Marja-Elen (Elen Katrine Birgitte Henriksdatter), lagde ost av geitemelka og ga den til verddefamilien nar de kom til dalen (se bilde s.32).

Sostrene er selv av reindriftsslekt. Deres oldemor pa morssiden, Berit Andersdatter Bar, var datter til Anders Pehrsen Bar fra Kautokeino. En av deres tipptippoldefedre holdt til med rein i fjellpartiet mellom Skardalen og Manndalen. Han het Amot Labba og hadde boplass ved Apmela.javri (.ahppesjavri pa kartet). Han skal ha blitt tatt av snoskred overst i Apmela.-vaggi, og skaret skal vare oppkalt etter han.

32

Kopi av bilde, utlant av Inger Elen Bal. Bildet viser de siste brukerne av boplassen pa Badjegieddi og er tatt ved

Somajavri i 1941. T.v. Elle Marja (Ellen Marie Isaksdatter Hatta), Inger Elens bestemor. Nr. 2 fra venstre

Niillas-Gare/Karen Nilsdatter Bar. Nr. 3 f.v. Karen Marja Hatta. I midten, med barn pa armen, star Biera33

Gare/Karen Persdatter Bar, som er Inger Elens mor. Jenta til hoyre for Biera-Gare er Inger Elen (Bal). Mor har sydd nye likedanne kofter til Inger-Elen og bestemor. Inger Elen kjenner seg fin. Den eldre damen fremst til venstre er Elli Kristina Bar, som bodde i gJuvnna.agoahtih.

Reindriftssiidaen hadde utgangspunkt i tre brodre: Paulus-Ande, Paulus-Niillas og Paulus-Biera. Paulus-Niillas/Nils Paulsen Bar (f. 1854) var gift med Ria Risten/Kristine Gustavs-datter Valkeapaa (f. 1865) og far til Elli Kristina (f. 1888) og Karen (f. 1893). Elli Kristina giftet seg med Johan Johansen Hatta (f. 1887), som opprinnelig var fastboende fra Av.i. Den sakalte gJuvnna.agoahtih er oppkalt etter han. Elli Kristina og Juvnna. bodde der helt fram til boplassen gikk ut av bruk (se bilde forrige side og under).

Bildet er tatt pa Badjegieddi for krigen. Fra venstre: Karen Marja Hatta, Elle Marja Bar (Hatta), Emma Skogmo og Marianna Valkeapaa. Gammen er trolig Elle-Marjas fjosgamme. Rundt gammen er det bygd gjerde for a holde geitene unna. Skinn henger til lufting. Foto: Ukjent fotograf cNord-Troms museum.

De to andre gammene fra denne tiden blir kalt for henholdsvis gRisten-Garenah-/Niillas-Garenagoahtih og gBiera-Garenagoahtih. Risten-Gare eller Niillas-Gare/Karen Nilsdatter Bar var datter av Nils Paulsen Bar og bodde sammen med Jon Valkeapaa (se bilde forrige side). Dette var altsa verddefamilien til Skogmo. Biera-Gare/Karen Persdatter Bar var datter av Paulus-Biera (Per Paulsen Bar, f. 1842) og Elle Marja/Ellen Marie Isaksdatter Hatta (f. 1846). Hun var gift med Aslak Jonsen Baal. Gammen deres skal ha blitt bygd pa 1920-/1930-

34

tallet. Elle Marja var verdde med en Elle Marja nede i bygda, ogsa kalt gRea..e-Elle Marjah etter plassen hvor hun bodde.

Elle Marjas gamme (den sakalte gElle Marjagammenh) la ved foten av Storura. Her finner vi i dag en oval tuft, som er orientert N-S og maler 3 x 4 m. Den synes godt i terrenget, tross mangel pa tydelige voller. 5 NV for boliggammen og inntil en stor stein finner vi tufta etter geitgammen. Den gar i en halvsirkel ut fra steinen og har tydelige voller med synlige steiner.

Den gamle leke-plassen til Inger Elen Bal pa Badjegieddi. Foto: Stine B. Sveen.

Inger Elen Bal (f. 1931) i Kafjorddalen tilhorer siste generasjon som vokste opp pa sommer-boplassen pa Badjegieddi. Hun er barnebarnet til Elle Marja og datteren til Biera-Gare og Aslak Baal og vokste opp i den sakalte Biera-Garenagoahti. Pa bildet tatt ved Somajavri i 1941 (s. 32) er bade mor, mormor og datter fotografert. Inger Elen og mormor Elle Marja har nye, likedanne kofter pa, sydd av Inger Elens mor.

Inger Elen husker sommerboplassen godt og hvor de ulike gammene la, med gammen til hennes familie pa selve sletta og bestemorens ved ura ost for bekken. I bekken hentet de drikkevann. Inger Elens mor tok del i sommerturismen pa gFjellfinnbakkenh/Eidebakken pa Lyngseidet. Inger Elen var med. De bodde da pa sommerboplassen, i egen lavvo. Inger Elens bestemor var hjemme pa Badjegieddi og passet geitene.

35

Eline Sveen Oskal ved den gamle leke-plassen. Foto: Stine B. Sveen.

Inger Elen husker lekeplassen best fra somrene pa Badjegieddi. Det var en stor flat stein hvor ungene lekte butikk (se bilde forrige side). Steinen ligger rett ved fjosgammen som tilhorte Juvnna.agoahti (se bilde s. 29). Under befaringen tok vi bilder av steinen fordi det ut over flaten la flere nevestore steiner som sa ut til a vare plassert der. Det var imidlertid sapass usikkert at vi valgte a ikke registrere det. Gjennom Inger Elen fikk vi steinen bekreftet som en lekeplass, altsa som et kulturminne.

Lekeplasser er gjerne omspunnet av gode barndomsminner. Som kulturminnetype er de fa-tallige i kulturminneregistrene. De gjor lite av seg i terrenget og vi er avhengig av lokale in-formanter for a fa dem pavist, slik som Gerd, Eliva og Ingrid illustrerer nar det gjelder det gamle steingjerdet pa Mikkel-Heaika-plassen (eller dagens sma lekelystne, se bilde). Sostrene hadde ogsa en lekeplass ved Badjegieddi, i den store oppmurte helleren i Storura ost for bo-plassen (Askeladden-ID 131075). Helleren har trolig vart brukt til overnatting over et lengre tidsrom. Den er solid oppbygd og gir fra naturens side svart godt le.

Inger Elen Bal har drevet med rein hele sitt voksne liv. Familien hennes tilhorte altsa Skarf-vakkisiidaen og hadde vinterbeiter ved Goahteluoppal i Kautokeinoomradet. Flytteveien deres gikk nar finskegrensen og passerte Somajavri, der det var var- og hostboplasser. Fra Sabet-johka flyttet de med hest og vogn fram til Langnes, der de ble rodd over fjorden til Skardalen.

36

De hadde verddet pa Langnes og fikk med seg geiter til sommerboplassen. Der bodde de en to maneders tid, fra Sankt Hans og ut august.

Inger Elen husker moren syntes det var tungvint a flytte opp til sommerboplassen. De tok der-for i bruk Sabetjohka som sommerboplass, rett for krigen. Det var et omrade hvor siidaen tidligere hadde hatt var- og hostboplasser. Foreldrene og besteforeldrene til Inger Elen bygde gammer pa den nye sommerboplassen. De fortsatte med melking av rein. Melkegjerdet la ved Smolkojavrrit, ved det nederste vannet, og var bygd av stein, staur og tau . eller det de hadde tilgjengelig. Melkingen foregikk fra august og ut oktober, til melka fikk saltsmak. Driften fortsatte fram til 1960-/70-tallet.

Under krigen ble gammene brent. Etter krigen bygde siidaen hytter til bolig. Elmina Valkea-paa, datter av Niillas-Gare/Karen Nilsdatter Bar og Jon Valkeapaa, bygde imidlertid gamme. En av hyttene er fremdeles i bruk. Dette er den sakalte Paulanhytta, etter Paulan (Nils Paulus Persen Bar), bror til Inger Elens mor. Sommerbosettingen ved Sabetjohka opphorte i 1977, da Goula. ble tatt i bruk.

4.2 Nissona.gallu

Nissona.gallu er en sieidi, en samisk offerstein (Askeladden-ID 17442, se bilde neste side og kart s. 37). Den ligger et stykke lenger sor i dalen enn boplassen pa Badjegieddi, i en steinete dalside ost for Skardalselva og ved foten av ura i den bratte fjellskraningen. Mellom sieidien og boplassen ligger en hengemyr hvor det vokser sennegress (se bilde s. 26). Det har blitt fortalt at myra dro til seg folk og dyr, om man var uheldig a komme for langt ut i myra. Bade rein og sau skal ha druknet i myra helt fram til vare dager.

Sieidien ble forste gang registrert pa 1970-tallet (OK). Den er en ca. 8 meter hoy klippeblokk av sandskifer med mye glimmer i. Pa vestsiden ut mot dalen er det ved foten av steinen gravd et lite kammer pa 0.30 x 0.50 m. Kammeret skal opprinnelig ha vart kledt med skiferheller og hatt skiferhelle til overligger, men barer preg av a ha blitt forstyrret. Det blir av folk i bygda omtalt som en ardnahavdi, dvs. som et skattgjemme, og skal ha blitt utsatt for plyndring pa 1970-tallet. Fram til da skal gjemmet ha vart urort. Folk i bygda ville ikke ta fra den gamle sieidien. I folge et lokalt sagn vil Nissona.gallu falle over den som skjemmer steinen. Det skal ha vart mynter i gjemmet. Pa 1930-tallet fant Emma Skogmo mynter som la pa en avsats i steinen. Myntene var av solv, de eldste var fra 1600-tallet og de nyeste fra 1900-tallet. Mag-nar Nilsen har funnet en messingkam (glusekamh) i jorda ved sieidien.

37

Offersteinen Nissona.gallu sett mot fjorden. Foto: Per Kristian Bergmo.

Solvmynter og messinggjenstander er typiske offergaver. Vi finner det ogsa brukt som grav-gods. I folketradisjonen har solv vart forbundet med de underjordiske, med ulddaene eller haldiene. Skikken med a gi solvmynter til sieider har fortsatt inn i var tid, som en rituell handling ved forbipassering, og ikke nodvendigvis med noe religiost innhold. Hvis vi studerer Nissona.gallu og landskapet steinen ligger i litt narmere, kan vi ane noe av den sakrale verdenen den en gang befant seg i.

Steinen ligger hoyt og fritt, godt synlig fra alle kanter, slik det sommer seg en sieidi. Den har med sin oppreiste form noe menneske- eller dyrelignende over seg. Gallu betyr gstor stein-blokkh, mens nissona. betyr hliten kvinneh. Navnet peker i hver sin retning nar det gjelder storrelsen, men tross betegnelsen glitenh: det er trolig en mektig kvinne vi har med a gjore. I misjonsberetningene fra 1600-tallet far vi hore om ulike samiske guder og gudinner. Sa a si alle har navn som sier noe om kjonn og alder. Vi har eksempelvis Addja (gBestefarh), Addjit/Addjik (gLille bestefarh), Olmmai (gMannenh) og Ahkka (gBestemor/Kjerringah). Slike navn finner vi ogsa brukt pa offersteiner og hellige fjell.

38

Kart over de registrerte kulturminnene i selve Skardalen. Lengst i nord boplassen pa Badjegieddi. Litt lenger sor Nissona.gallu (ID 17442). Innerst i dalen, ved Kopperlia, gGunnagoahtih (ID 131070) og reingjerdet i stein (ID 131071). Kilde: Askeladden (http://askeladden.ra.no).

Mannsnavnene finner vi gjerne brukt i hoyereliggende landskap over tregrensen. Det som tilsvarer hoysommerbeitene og oksereinens beiteland. Eller i landskap med mye ur, berg og stein. Kvinnenavnene tilhorer gjerne det skogbevokste landskapet og kalvingslandet. Slik det kommer til uttrykk i joiken gjengitt av Johan Turi, joiken rettet mot kalvingslandet og sommerbeitene: hModre sma og gressbevokste daler sma, kalvens modrec Ta na i mot min lille flokk og skjott om den som forc Modre sma, var mine venner fremdelesc La na reinen beite i sunnhetch (Turi 1987, s. 76). Konkrete eksempler pa reinens og kalvenens kvinnelige beskyttere har vi i misjonsberetningenes .oarvve Eadni ( gHornmorenh) og Rananieida (gjente/gudinne for beitene som forst blir gronne om varenh).

Nissona.gallu kan forstas som en slik gliten morh eller kvinne, som fikk sma gaver for trivsel og helbred for reinflokken (simmelflokken) og for sommersiidaen. En sentral tanke innenfor den reindriftssamiske etikken er forestillingen om naturen som gir og tar. Dette kan forstas som et offer. Det rasfarlige fjellet er pa en og samme tid det som gir ypperlige beiter til reinen, eller beitero i hoysommerheten nar insektplagen er pa sitt verste. Ved Nissona.gallu er

39

naturens krefter manifestert i sa vel skredfarlige fjellsider som en hengemyr som kan ta til seg dyr pa beite.

4.3 Kulturminner innerst i dalen

Under befaringen i 2009 fulgte vi stien som folger elvesletta fra Badjegieddi og innover dalen, pa ostsiden av elva. Vi tok sikte pa a registrere et par lokaliteter vi hadde fatt utpekt pa kartet og fa et visst inntrykk av landskapet innerst i dalen. Innenfor rammen av kulturlandskaps-prosjektet var det ellers ikke hensiktsmessig a bruke mer ressurser pa registrering.

Det skal vare flere gamle gammeplasser innover i dalen, bl.a. rester etter steingammer ca. 1 km fra Badjegieddi, pa ostsiden av dalen. Gammene skal vare fra begynnelsen av 1800-tallet. Disse ble ikke sokt etter av oss. Langsmed elva og fram til Ovre Tverrelva innerst i dalen skal det vare mulige graver. De beskrives som spesielle steinhauger og skal ha blitt observert/ dokumentert i forbindelse med vassdragsbefaringene pa 1970-tallet. Vi observerte ingen slike strukturer under befaringen, annet enn naturlige formasjoner elva danner ved flom eller nar den forgreiner seg og skifter lop. Generelt sett er samiske graver (som graver flest) beliggende i tort terreng. Dette taler i mot at det skal vare graver pa elvebredden.

hGunnagoahtih eller Gunnagammen innerst i Skardalen (Ovredalen), sett mot dalbunnen. Foto: Camilla Brattland.

Innerst i dalen (Ovredalen) fikk vi registrert den sakalte gGunnagoahtih eller Gunnagammen (Askeladden-ID 131070) og et antatt melkegjerde av stein ved Kobberelva (ID 131071). Gunna var datter til Anders Paulsen Bar (f. 1851), en av brodrene pa Badjegieddi, og Inger

40

Persdatter Kuhmunen (f. 1868). Hun giftet seg med Ole Johansen Hatta (f. 1889) i 1913, og de flyttet da inn til Ovredalen og bygde seg gamme. Gammetufta er bevokst med hoyt gress og vier og vises tydelig i den apne lyngheia innerst i dalen (se kart s. 37 og bilde forrige side). Det ligger en stor steinblokk rett ved. Tufta har oval form, maler 5.70 m N-S og 5.20 m O-V og har torv- og steinvoll. Vollen er 1 m tykk, 0.40 - 0.70 m hoy, og med en 0.80 m bred apning mot vest.

Det skal vare flere gammeplasser ved Ovre Tverrelva (hnedre side av Ovre Tverrelvah, jf. Larsen 1997). Gammene skal vises som tufter med tydelige torvvoller og med arran eller ild-sted. De eldste tuftene skal vare fra sa langt tilbake at ingen i dag vet hvem som har bodd der. Beliggenheten hoyt oppe og innerst i dalen vitner om at boplassene tilhorer den tiden da melking av rein var en viktig del av sommerdriften. Vi kan tidfeste dette omtrentlig til perioden for 1870-tallet. Det siste kulturminnet vi registrerte er trolig et vitnesbyrd om denne sommerdriften (se kart s. 38 og bilde under).

Antatt melkegjerde av stein ved Kobberelva innerst i Skardalen (Ovredalen). Foto: Camilla Brattland.

Pa ostsiden av Skardalselva, ved Kobberelva, gar et 55-60 m langt, N-S-orientert steingjerde. Gjerdet stenger av et avgrenset omrade pa en landtunge i elva. Innenfor omradet vokser det vier, gress og noe einer, og det ser ut til a vare ryddet for stein. Det gar et reintrakk rett forbi. Gjerdet er ganske nedfallent og ser ut til a vare gammelt. Konstruksjonen bestar av opp-muring av flere skift ganske store steiner mellom jordfaste steinblokker som ligger i rekke. De storste steinene i muren er stilt pa hoykant. Gjerdet er tydeligst ved steinblokken lengst sor.

41

Herfra gar det en 6 m lang, 2 m tykk og 0.50 m hoy mur mot neste jordfaste stein. Muren bestar her av 7 lag med flate steiner. Midtveis er det en apning hvor det trolig har vart en port i gjerdet. I muren er det ogsa hulrom hvor det kan ha statt stolper. Gjerdet har etter all sannsynlighet vart brukt til melking og/eller merking av rein. Det har en fin beliggenhet pa en torr rabb langsmed elva, der det har vart tilgang pa drikkevann og hvor man lett har kunnet samle og drive reinen inn i gjerdet. Gjerdet har ogsa ligget i narheten av boplassene i omradet.

Olmmaivaggi/Manndalen, 01.06.2012

Stine Benedicte Sveen

42

5. Kilder:

Rapporter

Camilla Brattland 2010: Fiske og bruk av sjolandskap i Skardalen. UiTo, Senter for samiske studier.

Elisabeth Johansen, 3A . 95/96: Stedsnavn i Skardalen: saremne i norsk.

John Ivar Larsen 1997: Kulturminner i Skardalen. Semesteroppgave, Hogskolen i Nord-Trondelag.

Randi Sjolie 2008: Befaringsrapport (dok.nr. 08/374-11). Sametinget.

Randi Sjolie 2009: Befaringsrapport (dok.nr. 08/392-21). Sametinget.

Soknader

Utvalgte kulturlandskap i jordbruket Skarfvaggi/Skardalen. Prosjektsoknad 2008.

Tilskuddssoknad til Fylkesmannen fra Ruth og Per Larsen av 14.02.99 om restaurering av gammelt steingjerde i Skardalen.

Intervju og befaringer med Eliva Henriksen, Gerd Pedersen, Ingrid Johansen og Oskar Strandli.

Intervju med Inger Elen Bal.

Samtale med Per Kristian og Hans Jarle Monsen.

Monografier/annet

Helge Guttormsen 2005: Lyngen regionhistorie, bind I.

Emil Larssen 1988 (1976): Lyngen bygdebok. Tromso.

Just Qvigstad 1935: De lappiske stedsnavn i Troms fylke. Oslo.

Stine Benedicte Sveen 2003: Boazosapmela., boazu ja sutnu guohtoneanan: reinen, reineieren og reinbeitelandet. Hovedoppgave i arkeologi, UiTo.

Johan Turi 1987 (1910): Muitalus samiid birra: En bok om samernas liv. Umea.

Askeladdendatabasen: http://askeladden.ra.no

Hei!
Prøv å lage din egen hjemmeside som jeg.
Det er enkelt, og du kan prøve det helt gratis.
ANNONSE